Sjelefred og solnedganger

Solnedganger og oppoverbakker er to ting som for tiden gir meg mye sjelefred. Spesielt solnedganger har blitt min og mamma sin greie etter at hun malte himmelen i rosa, rød, og lillanyanser på morsdagen i fjor, akkurat da jeg satt på gresset fremfor gravsteinen hennes og fortalte henne uten lyd at jeg skulle ønske jeg fikk legge blomstrene jeg hadde med til henne rett i hennes egne varme hender, istedenfor i vasen ved siden av steinen med navnet hennes på. Jeg virkelig kjenner henne i disse utrolige og mest fargerike solnedgangene. Jeg merker at det er hun som stikker innom for å ønske meg en god natt, og minne meg på at hun fremdeles er her.

Denne tiden på året er så merkelig. God og vond, på en måte. Dagene mellom tredje og sekstende juni kommer jeg for alltid til å huske for nettopp det de var- mammas kamp mot tidens jerngrep. For fem dager siden ble PEG’en hennes fjernet av legen mens pappa, søstrene mine og jeg ventet i pårørenderommet ved siden av, og visste med hele oss at dette var startskuddet på slutten. Jeg sover hos henne hver natt og bråvåkner av den minste lyd fordi jeg SKAL være der og holde henne i handen når hun drar.  Dagene flyter i ett, men om fire dager går jeg utenfor sykehjemmet og velger ut en løvetann som jeg blåser bort frøene på. Fire frø blir igjen. Fire dager senere står vi der alle sammen og holder hendene hennes og stryker hennes ansikt mens det blir flere og flere sekunder mellom åndedragene hennes, før hun tar sitt aller, aller siste. 16 juni, 03.15. Så gi meg flere solnedganger og nattaklemmer, en bris som kiler meg i nakken når jeg føler meg fantete og en sterk vind som røsker i meg når jeg er nedenfor så jeg fortsetter å kjenne deg, og minn meg for alltid på at du har det bra der oppe♥