ELEVEN CHECK

I går var slik en fin dag hvor jeg fikk sove lenge men shit got done fordiom. Hele dagen hadde en plan fra morgen til kveld, og snille-torsdag fulgte planen til punkt og prikke uten så mye som en hick-up underveis. Superpappa hadde også bursdag i går, og i den annledning fikk jeg stryke ut nummer ølløv (husker dere henne?) på Finish Fifty listen min;

"Få ført over de gamle VHS familievideoene til DVD og samle familien for å se de"

Jeg lo. Jeg gråt litt av at jeg lo. Også lo jeg litt til. Å se miniversjonene av oss alle var så priceless, pappa i sin yngre funky stil (han hadde tendenser til afro og BARTEN OVER ALLE BARTER på overleppen) og selvfølgelig mamma som det var så sårt og deilig å høre stemmen til igjen. Rundt atten timer familiefilm ble det, og vi har mange, mange (mangemangemange) fine videokvelder fremfor oss.

Når dagen var i ferd med å runde seg av (les: klokken 02 i natt) fikk jeg et innfall om å endelig prøve å fange stjernehimmelen i pixler. Dette har lenge vært en fotodrøm – å forevige stjernehimmelen – som aldri har blitt noe av fordi jeg har manglet både det riktige utstyret og kunnskapen i det hele tatt. Til jul fikk jeg et nytt kamera av SuperM (jeg dør enda…!) og jeg lovde både meg selv og han at jeg skulle virkelig LÆRE MEG hvordan innstilingene fungerer denne gangen. Når jeg var yngre spilte jeg klarinett i korps i fire år. Fire år, og jeg lærte aldri så mye som én note. Hadde ikke kjangs, forsto det ikke. Jeg kunne alle melodiene, og jeg spilte sjeldent feil, men jeg gjorde det på feelingen. Slik har det vært med min gamle Canon 450 D også. Jeg har fått til å ta gode bilder (suck my dick, janteloven) men ordene blenderåpning, hvitbalanse, ISO og lukkertid har gitt mindre mening for meg enn ordet supercalifragilisticexpialidocious. Men i natt sto jeg ute på altanen med en stor bjørnefitte på hodet og myste mot stjernene, og tenkt – jeg fikk tak i de denne gangen. Mitt første stjernebilde. Det er langt i fra perfekt, men hey – det er tross alt en millionmilliard flere stjerner enn ingen i det hele tatt.

STARS
stars2
Foto_priv.

WEDNESDAY RANDOMS

LINKEPARTY!
ohsnap

Dividering gjort awesome,  her.

Trehundreogseksti grader amaze, her.

Sjelemedisin, her.

Bensin til wanderlustbålet, her.

Fordi kult, her.

Dad of the year, her.

Balsam, her.

Versågod, dette var en liten del av mitt tre timer lange surfeparty i går sammen med katten.

BABYDUSJ

IMG_0534 IMG_0530IMG_0532
IMG_0623 IMG_0573IMG_0624
IMG_0531IMG_0536IMG_0539IMG_0622IMG_0626
Endelig er en hemmelighet jeg og mange andre jenter (og gutter, forsåvidt) har hatt i ukesvis  sluppet ut i det fri! Jeg synes det er så slitsomt å holde hemmeligheter for noen, og på lørdag da jeg endelig kunne rope SURPRISE til babysis som gikk inn på sitt andre og aller siste babyshower (sies det) så sank skuldrene seg minst en halv meter, og dermed begynte en kveld som ble så veldig veldig fin og ikke minst fri for hemmelighetsnerver.

De siste ukene har jeg puslet litt med et par DIY-prosjekter, blant annet vimplene som henger i vinduet på et par av bildene oppom her, og de veldig semi-hjemmelagede pompomsene. Litt friske farger gjorde virkelig susen for hjemmet vårt, og jeg har bestemt meg for å la de henge inntil videre – i vertfall frem til neste helg når neste feiring står for tur♥

WAKE ME UP WHEN IT’S ALL OVER

47 (16:2) - regnbue
Dette innlegget er spontanskrevet – det vil si de tanker og følelser jeg har her og nå, ufiltrert ført ned på «papiret».

Jeg vet ikke jeg dere. Kommer vi noen gang til å klare å se en kropp for en kropp og mat for mat igjen? En tallerken med kylling, poteter, grønnsaker og saus – istedenfor en tallerken med proteiner, karbohydrater, fett og kalorier? Er vi ikke lei av jaget enda? Det er som å prøve å komme seg til enden av regnbuen for å finne gryten som renner over med gull og diamanter. Man finner aldri frem. Den forbanna gryten er ikke LAGET for å bli funnet den, så den sniker seg unna hver gang noen forsøker å jakte. Drømmekroppen er en myte. Det som er drømmekroppen for noen er en kropp «under construction»- i ferd med å bli noe enda bedre, sterkere, strammere! – for den som faktisk har den. Enden av regnbuen hånler av oss – dere finner meg aldri!

Jeg tror jeg er heldig. Hjernen min sender flere og flere gode vibber om meg selv. Jeg klarer å gi litt faen i enden av regnbuen, og det evige gnålet om å komme meg over dørstokkmila for å prøve å finne den. Men missforstå meg riktig, presset treffer meg HARDT noen ganger, og det er vanskelig å beholde vettet når man er omringet av galskap. Når glossy magasincoverliv blir avslørt som ikke så vakkert og glamorøst likevel (les: fotballfrue) – hva gjør det med oss? Når hun, som i manges øyner har den perfekte kropp og det perfekte liv, også sliter med et forvrengt syn på seg selv, og presses til å være bedre, sterkere, strammere!- enn det hun er? Hva da?

De fleste av oss blir forbannet. Sinte fordi hun har løyet til oss, og fremstiller seg selv som noe hun ikke er. At hun er et dårlig forbilde for leserne sine? ER hun virkelig noe dårligere forbilde enn mange andre, bare fordi hun er nok eksponert til å bli fersket i det hun har gjort? Har det seg virkelig slik at ALLE toppbloggerne i norge bare TILFELDIGVIS er de mest topptrente, plettfrie, slanke, cellulittfrie, colgatesmilende vakreste menneskene i Norge? Eller er man alle på en måte litt dårlige forbilder, som via en blogg prøver å fremstille et liv og en hverdag som ikke eksisterer?

Tenk om vi nå bare kunne ta denne O store avsløringen for det det egentlig er. Vi burde være lettet. Vi burde forstå at vi jager spøkelser, og en gryte som ikke eksisterer i enden av en regnbue som bare er en luftspeiling. Hang loose og Hakuna Matata, liksom! Vi tror at alle bryr seg om hvordan vi ser ut, mens realiteten er at vi alle er for opptatt med å se (ned på) oss selv i speilet.

JUST A DREAMER

Selfieintheuniverse
Dere vet følelsen av å våkne smilende midt i en deilig rosa drøm, også stresse litt med å sovne igjen fordi dere vil drømme den ferdig? Eller når dere er som i en slags søvnkoma, og at dere kan styre drømmen deres, på en måte? Eller når dere har mareritt og blir skutt eller knivstukket (det blir jeg flere ganger i måneden, visst) og dere kan virkelig KJENNE smertene? Sånn, helt på ekte? Hva med de drømmene der dere prøver å løpe fra noen, men mens alle andre beveger seg i normal fart så løper du som i sirup? Eller når dere drømmer svaret på noe dere har lurt på lenge? Drømmer dere noen gang at dere kan fly? Bare ta springfart å lette – så deilig intenst?

Jeg er en drømmer. Det vil si at jeg husker ofte hva jeg drømmer og gjør på i mitt andre grenseløse univers – elsker det! Derfor ble punkt nummer førtifire i FinishFifty listen min å skrive en drømmedagbok. Visste dere at fem minutter etter at søvnen er gnidd ut av øynene så er allerede halvparten av drømmen glemt? Og at innen dere sitter på do og tisser eller pusser tennene så er nesten HELE drømmen glemt?

Det er nyttårsaften og Martinus og jeg skal på fest for si hade tjuefjorten og HALLA tjuefemten. Vi drar ned til det hvite huset ved sjøen, gamlenaboene våre fra da vi bodde i gamlehuset. Ellen og Tommy eier huset, og innvendig er det hele bare en stor svart labyrint – bare opplyst av grønne og røde julelys. Vi går inn i labyrinten og møter flere grupper med mennesker. De fleste kjenner vi ikke, noen er vi på nikk med. I enden av labyrinten sitter en kollega av meg, Tatjana, ved et bort. Hun er egentlig Litauisk, men hun har det klassiske utseende til en fransk pike. Hun har porselenshud og rød lebestift. Håret hennes er mørkt og i en lang bob, under en aplelue. Hun røyker cigaretter i en slik forlenger-dings som Cruela DeVille også bruker. Hun smiler og ber oss om å sette oss, men vi må dra fordi på fergekaien ved siden av huset har det kommet en varebil som skal levere kommoden vi har bestilt. Martinus blir RASENDE når han ser kommoden, for den er mye tyngre enn vi hadde trodd. Og dessuten fikk vi en TV og sukkerspinnmaskin med på kommodekjøpet, noe som gjorde han bare enda mer forbanna siden vi nettopp hadde kjøpt oss ny TV og at dette nå var bortkastede penger. Slutt. 

Husker dere noe av drømmene deres? Fortell meg om noe dere drømmer ofte!

FINISH FIFTY CHALLENGE

fisheye

Jeg er ingen kvinne for nyttårsforesetter. Jeg har tidligere vært av typen som skriver lange og utfyllende ekstrem-selvdisiplins-lister om ting som hvordan jeg skal endre meg, hva jeg skal gjøre annerledes og hva jeg skal oppnå i løpet av de trehundreogsekstifire kommende blanke, fine og håpefulle dagene. Jeg kan ikke huske at noen av punktene levde lenger enn til syvende januar, så i overgangen 2013/2014 lovde Martinus og jeg hverandre enkelt og greit at tjuefjorten skulle bli vårt år. Og slik ble det jo. For tjuefemten drister jeg meg med en Finish Fifty utfordring – en liste over femti ting jeg skal gjennomføre før jeg igjen står under en ny og håpefull glitterhimmel  med stjerner i øynene fordi enda et nytt år er født. Skrift i kursiv betyr at punktet er i ferd med å gjennomføres, svart gjennomstreket skrift betyr DONE, rød gjennomstreket skrift betyr FAIL og vanlig skrift betyr at punktet er untouched.

1. Lage en DIY-lysboks til fotografering

2. Sove en natt under åpen himmel

3. Lese fem bøker

4. Ta et fotokurs

5. Ha kjøttfrie mandager

6. Ha godtestreik i en måned

7. Spandere et måltid til noen ukjente

8. Prøv en ny hårfrisyre eller hårfarge

9. Spar penger til et nytt vidvinkelobjektiv

10. Ta mange bilder og eksperimenter mye med kameraet

11. Få ført over de gamle VHS familievideoene til DVD og samle familien for å se de

12. Lage en liste over de 100 beste opplevelsene hittil i mitt liv

13. Ha en fotoutfordring på bloggen

14. Begynne å lære å bruke photoshop

15. Bake vellykkede, smakfulle og LUFTIGE boller. YEY!

16. Gjennomføre fem DIY-prosjekter – 1/5

17. Reise til en ny destinasjon, eller en gang til til deilige København

18. Skriv tre dikt

19. Gjøre yoga minst en time en gang i uken

20. Skriv en liste med ti ting jeg liker ved meg selv

21. Lag en tilfeldig matrett fra hver kokebok jeg eiger

22. Plant en urtehage

23. Lag en liste med hundre grunner hvorfor jeg digger SuperM

24. Trene to ganger i uken

25. Knyt fast en beskjed (og adresse i tilfelle svar) til en heliumsballong og slipp den fri

26. Send en flaskepost

27. Slutte å bite negler

28. Bestige en ny fjelltopp

29. Fremkall fem bilder jeg selv har tatt som jeg liker virkelig godt

30. Organiserer polaroid bildene mine på ett eller annet vis

31. Tilby meg å sitte barnevakt uten å måtte bli spurt først

32. Nakenbade

33. Gå en hel uke uten å bruke penger

34. Ha nyfødt fotografering av vår nyeste knopp på familietreet

35. Donere 50 kroner for hvert punkt jeg ikke klarer å gjennomføre i løpet av 2015 til et veldedig formål

36. Blogge vertfall en gang i uken

37. Gjør noe jeg egentlig er redd for

38. Ta med Nikko og Mikal til klatreparken i Valldal

39. Få en ny tatovering

40. Se alle ringenes herre filmene, igjen

41. Blogge om 25 av de gjennomførte punktene (noen spesielle ønsker?)

42. Bli kvitt julespekket anno desember 2014

43. Gi bort fem «jeg så denne og tenkte på deg» – gaver

44. Skrive en drømmedagbok

45. Ha godtestreik mandag til fredag hele året

46. Få pappa til å lære meg å lage shorba (bare sånn ca verdens beste suppe)

47. Lage sushi

48. Huske på Sophrosyne, og leve deretter

49. Ordne en overraskelse for noen jeg er glad i. Babyshower for lillesøs!

50. Begynne å legge meg innen 23.30 når jeg skal på jobb neste morgen

Fortell meg noen av deres ønsker for tjuefemten? 

2014 RECAP

fyrverkeri1 jenni jul 2014 nyttår 2015 thea jul 2014

Så, hvordan gikk det? Landet dere alle fint og kattesmooth på begge beina over i 2015 med alle fingre, øyner og selvrespekt i god behold?

De siste ukene i desember har gått så himla fort at nå står jeg plutselig her ruskete og forfjamset – litt som en hjort i langlys – med flere kjekke gjenforeniger med venner frisk i minnet, familietid som har vært godt for hjertet, et ekstra lag julespekk på kroppen, altformange (!!) fine julegaver, stjerner i øynene etter gårsdagens glitrende transit fra tjuefjorten over i tjuefemten, to malende katter på brystet, en helt ny fyllesyke i et helt nytt år og bare tenker HVA SKJEDDE EGENTLIG?!

JANUAR
Jeg sluttet i gamlejobben min og gikk fra et sykehjem til et annet. Gjennom to tuneller fant jeg mitt neste arbeidssted, hvor jeg har hatt både opp- og nedturer i løpet av året. Jeg skreiv blant annet posten om verdens mest utakknemlige yrke. Vinteren hadde kloa i meg real bad, og dagene gikk stort sett ut på å jobbe og sove. Overskudd på underskudd og s-l-i-t-e-n, og ikke så overhappy med bosituasjonen vår. Når jeg var våken syslet jeg litt med DIY sassy-golden-mugs og skreiv sykepleieralfabetet.

FEBRUAR
Jeg fikk både hjertestopp og hjertestart i løpet av en måned. Jeg følte meg lite verdsatt av noen få pasienter og pårørende, noe som fikk meg til å glemme alt det andre fine ved å være sykepleier, en liten stund. Hjertet var svart og forbanna, og jeg lekte flere ganger med tanken på å legge det i dvale en stund. Heldigvis gjorde et dypdykk i bloggarkivet godt, og jeg fikke en påminnelse om alle de ni fine stundene jeg får for hver ene stund som suger bælle. Takk bloggen! Martinus og jeg bestemte oss for å hoppe uti hverdagen uten vår egen plass å bo, og flyttet midlertidig hjem til foreldrene våre slik at vi kunne spare penger til vårt eget tak en dag. Og jeg begynte å spare ut pixisveisen min.

MARS
I mars er det stille på bloggen, men jeg husker godt at det var denne måneden det begynte å snu skikkelig for meg. Depresjonen jeg hadde hatt i større og mindre grad ett år i forveien gav sjeldnere og sjeldnere lyd fra seg. Jeg ble 25 og slapp taket på en del urealistiske forventninger til meg selv. Jeg slettet mange blogger fra bloglovin-listen og instagram-feeden min, og satset mer på hva som FAKTISK gjorde meg lykkelig, uavhengig av hva andre mente det burde være. Sophrosyne dukket opp i hodet mitt og siden har jeg bare blitt klarere og klarere på meg selv som person. SHITSPOFILTER! Jeg gikk mange fjellturer, fikk influensa og var overbevist om at mine dager var talte.

APRIL
Sykepleierhjertet grubler fremdeles og jeg skreiv postene du skal leve evig og toe tag. Våren var skikkelig i gang og jeg gikk fremdeles mange fjellturer. Martinus og jeg gikk en pre-påsketur til Muldal siden han ble borte i påsken, og dette ble den første av mange i år. Livet ute i naturen appellerte mer og mer til meg, og flere økter inne ble byttet ut med sjelefred ute i det grønne fri.

MAI
Jeg skreiv denne posten om det lunefulle internett, og husker generelt at livet var awesome. Når jeg ser tilbake på året så har det jevnt over vært bekymringsfritt og sorgløst – å herrefred måtte det bli mange flere slike! Jeg var ofte på fisketurer, fødte den nye kategorien Awesome & Awkward og husker sinnsykt godt hvordan jeg SVEVDE da jeg skreiv dette innlegget♥

JUNI
Jeg følge meg uovervinnelig, og fikk det skriblet ned på nettet. Jeg var en selvutnevnt fjellgeit og drømte våte drømmer om fjelltopper. Jeg besteg min hittil høyeste fjelltopp, Gjerdsegga 1140 m.o.h, og jeg lover dere – i forhold til hvor mye jeg tidligere HATET fjell så kunne jeg ikke vært stoltere om jeg hadde besteget Mount Everest. Jeg løp MILA før første og antakeligvis aller siste gang, og levde generelt på sommervarmen og solstrålene som ga sinnsykt overskudd. Jeg begynte på sommerferien!

JULI
Sommer, sommer, Sommer ♥ Kjente og ukjente fjæs ble samlet i et naust på skjong for den fineste sommernatten EVER, og Martinus og jeg ferierte sammen i København – min jomfrutur, men absolutt ikke den siste! Vi var ofte i reserveparadis i Valldal hvor vi fisket mye, gikk fremdeles mye på fjelltur, nytte den ville sommervarmen (tjuefemten, du burde ha prestasjonsangst for sommeren som lillesøsteren din bydde oss på!). Jeg begynte med yoga og gikk mye barbeint i gresset.

AUGUST
Jeg skreiv det viktigeste rådet jeg noen gang kommer til å gi og innlegget til alle sommerkropper. Jeg husker jeg ønsket at alle ville lese de og ta det til seg, overbevist om at verden da ville vært et bedre sted. Mange las de, og flere tok det til seg – jeg var happy! Familien var på langweekend i Valldal og Geiranger, og uken etter dro vi til Atlanterhavsvegen for første gang. Jeg var på jügendfest og tenkte at den kvelden aldri måtte ende.

SEPTEMBER
Jeg hadde min første fjellvegg på lenge og tenkte mye på at høsten snart kom og at jeg måtte samle sommersmil og positiv energi. Jeg lagde DIY-flaskevaser og naturfargede eggeskall med prints på. Sommeren bare varte og varte, og det ble badet oftere i sjøen enn det jeg har gjort tilsammen i hele mitt liv. Det var så utrolig deilig, varmt og lett, og den siste dagen i måneden brukte jeg på å gå fjelltur og et sent-siste-sommerbad nede i fjøra sammen med Martinus.

OKTOBER
Troll i ord! Oktober kom, elsk/hat-måneden min, og jeg hadde angst fordi jeg kjente energinivået mitt begynte å avta. Vi reiste til Vilnius – så, opplevde, spiste og ble dritings. VI KJØPTE HUS! Og med det ble det veldig stille på bloggen. Offline surfet jeg nettet som en gal etter møbler, og koste meg vilt med å sette i sammen drømmehuset vårt. Influensa igjen og jeg var igjen sikker på at jeg skulle dø en sakte og pinefull død.

NOVEMBER
Ikke ett knyst på bloggen. Vi tok over huset vårt i midten av måneden og jeg – med status gressenke – brukte dagene mine på å jobbe, pakke, pakke ut, ikke trene, ikke gå på fjellturer, være litt sliten, savne solen og energien den gav men fremdeles føle meg veldig lykkelig bare uten et fulladet batteri. EGET TAK BETYR EGNE REGLER SOM BETYR TO KATTUNGER. Wilma og Jenni flytter inn i huset sammen med oss.

DESEMBER
Vi flyttet skikkelig inn i huset og fikk endelig på plass det meste av møbler slik at det ikke ble nødvendig å bruke yogamatten min som sofa lenger. Julekaoset begynner og nå i ettertid bare vet jeg virkelig ikke hvor de tre siste ukene i desember ble av. Jeg har jobbet med blodsprengte øyner av trøtthet, ikke spist en eneste middag hjemme siden vi flyttet inn, handlet julegaver, fått julegaver feiret jul og jobbet om hverandre HELT TIL I DAG når jeg e.n.d.e.l.i.g har fire dager fri og skal gjøre ikke annet en å forsøke å senke skuldrene igjen, og starte året med hvilepuls.

Kjære tjuefemten, la morroa begynne!

Crazy cat lady starter kit

Kattene mine kvitrer. Om morgenene får jeg flashbacks til den gangen pappa på mirakuløst vis lot oss ha undulater i hus, og lydene de lagde da de spiste på hverandre. Helt sant – den gule plukket den blå i hjæl, også døde den gule selv bare noen dager etterpå. Antakeligvis av kjedsomhet og ensomhet. Mest sansynlig av karma. Og når jeg kommer ned på rommet deres om morgenen og forventer å finne to små uskyldige kattunger, eller i værste fall en ribbet undulat, så tenker jeg at det MÅ jo være noe annet som bor her inne for rommet har jo blitt ommøbleret gjennom natten. De har DRADD UT kurvene i skittentøysstativet og slept med seg to reinsskinn som lå på gulvet oppi kurven. Den ØVERSTE kurven. Selv ligger kattene sammenkrøllet i en liten og søt pelsball i den midterste kurven, og ser like forvirret på meg som jeg ser forvirret på dem. Og jeg sier høyt til meg selv; «….hhhhvordan har dere……?» og de begge setter i gang med å purre eller male eller mæle eller hva det nå enn er man kaller det når katten vibrerer. Også slipper jeg dem løs i stuen og tenker at nå skal jeg være superstreng pusemamma og passe på at jeg en dag får veloppdragne pusekatter. De får IKKE klatre på kjøkkenbenken og de vår V.E.R.T.F.A.L.L ikke ligge i nyestolene…!

Processed with VSCOcam with g3 preset Processed with VSCOcam with g3 preset
Skjønner dere hvem som har hvem rundt lillepoten eller? Men dere, hjelp meg med navn til mine søte små fra dyrebeskyttelsen, da? De er søstre, og altfor søte til sitt eget beste ♥

Bloggen har dævva

… men det har ikke jeg!

I følge bloggen har jeg ikke engang kommet hjem fra Vilnius. Men hjemme er jeg. Tatt over huset har jeg. Flyttet inn har jeg. Hatt influensa har jeg. Fått meg to kattunger fra dyrebeskyttelsen har jeg. Ventet (og venter forsåvidt fortsatt…) på møbler har jeg. Vært på julebord og blitt bæsjet på av en monstermåse har jeg. Vært på Ikea har jeg. Handlet julegaver har jeg. Feiret bursdagen til BabyT har jeg. Ventet på at SuperM skal komme hjem og leike mor og far og hus og pus sammen med meg. Sett nevøen min få grønt belte i Tae Kwon Do har jeg. Og her sitter jeg, på en rosa yogamatte midt på et stort og tomt gulv, og blogger fra mitt nye hjem ♥

Jeg tenker mye på om jeg vil slette bloggbabyen min for tiden. Oftere og oftere, faktisk. Antakeligvis fordi jeg snart bikker tjueseks (NÅR skjedde egentlig det?! Sist jeg sjekket var jeg NITTEN!) og fordi jeg ofte har delt tanker, følelser og ting om meg selv som jeg er mer og mer usikker på om jeg egentlig vil alle skal vite om. På en annen side så vet jeg at om jeg ikke får skrive på en stund, så blir det kjemperot i hodet. Det er som om ingenting blir sortert skikkelig før det er skrevet ned. Og jeg elsker å skrive. Jeg elsker å være kreativ og jeg elsker å leke med ord og tanker. Dessuten så er jeg bombesikker på at jeg en dag blir dement (en definitiv yrkesskade av å jobbe med andre demente) så jeg trenger en form for dokumentasjon av livet mitt EN eller annen plass. Jeg kommer ikke til å avlive bloggen. Jeg kommer til å være mer personlig – men ikke privat. Det må da være et fint kompromiss, eller hva bloggen? Du får leve, jeg får beholde noen ting for meg selv. Deal? Deal, da sier vi det sånn.

Processed with VSCOcam with m3 preset

You were right

My love
Processed with VSCOcam with m5 preset
sky TV-tårnet Processed with VSCOcam with f2 preset
Processed with VSCOcam with g3 preset

Svigermor! Vi har det så veldig fint her! Takk for at du lurer, tenker på oss og krever livstegn når vi trakker på ukjent jord. Maten og drikken er tullete billig her – akkurat som det var i Gdansk. Fem kroner for en pils sier Martinus, og hvitvinen rasket jeg med meg for seksti. Tullete, bare tullete.
Pappa! Vilnius er gull, og sikkert minst like bra som Riga var da du var der sammen med jobben den våren noen år tilbake, for solen skinner for oss også, selv om det er veldig høst. Jeg vet du lurer og tenker på oss du også, selv om du ikke spør.
Sylvia! Du hadde rett – ølen er jo faktisk veldig god her. Spesielt den mørke, den som smaker bittelitt karamell på slutten når du smatter på ettersmaken vet du? Og dette kommer fra ei som egentlig ikke liker øl. Hvitløksbrødet står på to-taste listen min!
Trine! Herrefred, hvor skal jeg begynne med å takke for alle tips, nummer, råd og veibeskrivelser jeg har fått av deg. Vi finner frem til saker og ting lett som bare det, og vi skal IKKE bli snyltet for sinnsykt mye penger (sett i landets øyner) på vei tilbake til flyplassen, det er jo vertfall sikkert.
Tatjana! Landet ditt hilser så mye tilbake, og jeg skjønner godt hvorfor du liker det så godt. SÅ FINT! Du kan være stolt, Vilnius viser seg fra sin beste side og sjarmerer oss begge i senk.
Mariell! Beverhalen lurer som en liten gulrot som jeg både gleder meg og er litt skeptisk til bak i tankerekken min. Jeg kan jo ikke være noe dårligere enn deg, men har de bjørn på menyen så holder jeg meg til avtalen vår og går for en tallerken winnie the pooh. Og takk for heads up´en med tanke på at det ser ut som den mest hardbarka ghettoen utenfor leiligheten her. Jeg klarte heldigvis å huske på det du sa – stygt utenpå men fint inni – noe som antakeligvis hindret meg i å få panikkanfall da vi ble ført inn i et mørkt smug med takstein som kom fallende fra himmelen (fra arbeiderkarene på taket altså, but still..). Selve leiligheten er nice!

Nå må vi dra, Vilnius roper!

%d bloggere like this: